Handlingsreferat

Boka er delt inn i 3 deler. Jeg har lest den første. Den handler om en jente (Mariam) som kommer fra Kabul. Hun bor med moren sin (Nana) i skogen. Faren (Jalil) er en rik mann som har 3 koner. Ingen av de er Mariam sin mor. Moren var faren sin tjenestepike og hun ble gravid. Jalil ville ikke at noen skulle få vite det, så han flyttet de til skogen. Jalil kommer hver torsdag og besøker Mariam og Nana. Han kommer med gaver og forteller historier fra byen. Mariam elsker å se Jalil kommer frem bak det lange gresset. Hele uken sitter hun å venter. Nana liker ikke Jalil. Hun sier at Jalil ikke egentlig bryr seg. Det tror ikke Mariam på.

På Mariam sin 15årsdag kom Jalil på besøk. Hun sa at hun ønket seg å bo hos han. Nana sa at viss Mariam reiste ville hun ikke kunne leve lenger. Jalil sa også at det ikke var en god ide. Mariam ble veldig lei seg og noen dager etterpå rømte hun hjemmefra. Hun reiste til Jalil. Da hun kom bort ville ikke Jalil slippe henne inn. Etter å ha sittet ute foran Jalils hus den natten sa de at hun MÅTTE dra hjem. Mariam gråt og mistet all tro på faren, som hadde latt henne sitte der hele natten. Sjåføren til Jalil kjørte henne hjem. Han gikk med henne opp til hytta hun bodde i. Da de kom opp sa sjåføren "Gå tilbake! Snu deg!" Han var ikke rask nok. I treet foran hytta så hun Nana hang med et tau rundt halsen.

Mariam måtte bo hos Jalil. Hun følte seg aldri helt hjemme. Det var aldri sånn det skulle bli. En dag kom de tre konene og Jalil inn til Mariam. De sa at de hadde gode nyheter. Hun hadde fått en frier. Mariam visste ikke hva hun skulle si. Alt som kom ut var "NEI". Jalil tok ikke nei som et svar. "Seremonien er i morgen. Rasheed heter han. Han er en rik mann fra Kabul". (Som var langt vekk fra Jalil.) "Han er litt eldre enn deg da." Mariam hadde ingenting hun skulle sagt. Det var allerede bestemt og de reiste til Kabul etter seremonien.

Mariam hadde aldri sett Rasheed før seremonien. Hun likte ikke det hun så. En feit gammel mann med alt for mye parfyme og en sigarlukt som fylte hele rommet. Han pustet tungt etter å ha gått bort til stolen der Mariam satt. De giftet seg og fem minutter etterpå stod det en buss som skulle ta de til Kabul. Mariam var så sint på Jalil at hun ikke ville se på han engang. Hun tenkte på at Nana hadde rett og hvis hun hadde hørt på henne ville hun aldri være her. Hele bussturen gråt hun.

Da de kom hjem til huset deres var ikke Mariam i humør. Det varte i noen dager. Noe hun ikke syns var så dumt var at Jalil likte å sove alene, så hun fikk et eget rom. En dag Rasheed kom hjem fra jobb, skjelte han Mariam ut. Han sa at hun måtte begynne å gjøre ting i huset. Lage mat, rydde og masse annet. Hun gjorde det  hun kunne dagene etter.

Mariam var aldri lykkelig. Rasheed var temperamentsfull og humøret hans skiftet seg hele tiden. Plutselig sluttet det. Det var fordi Mariam var blitt gravid. Rasheed laget babykrybbe og handlet klær. Alle var glade. En dag forandret det seg. De var på tyrkisk bad. Plutselig så Mariam blod under seg. De fortet seg til legen og Mariam var så redd for at noe hadde skjedd. Legen kom med resultatet etterhvert og sa at Mariam hadde hatt spontanabort. Barnet var dødt. Etter det var nesten alt som før. De var mer ulykkelige enn de hadde vært. Noen dager senere spiste de middag. Rasheed stoppet opp og Mariam visste ikke hva som var galt. "Risballene er jo steinharde". Han ble så sur at han gikk ut og hentet småsteiner. "Putt disse i munnen", sa han. Hun ville ikke, men da tok han og presset steinene inn i munnen hennes og tygget for henne. Hun kunne kjenne noe knase i munnen hennes. Rasheed skrek til henne. Han gikk ut og Mariam stod igjen og spyttet blod, steiner og biter av tenner ut.