Synsvinkelen i boka!

Synsvinkelen er i tredjeperson, autoral. Den er skrivet fra et kvinnes ståsted, altså Mariam og Laila. Den første delen er sett fra Mariams synsvinkel og du vet hva hun tenker. Del to er fra Lailas ståsted og du vet hva hun tenker. Del tre bytter synspunktet fra Mariam og Laila fra kapittel til kapittel. Selv om det er fra Mariams og Lailas synspunkt, er synsvinkelen ikke jeg-person.

Et eksempel fra Mariam:
Sorgen fortsatte å overraske Mariam. Alt som skulle til for å slippe den løs, var å tenke på den uferdige barnesengen i redskapsskuret, eller skinnfrakken i skapet til Rasheed. Da ble barnet levende. Hun kunne høre det, kunne høre de sultne grytene, gurglingen og pludringen. Hun følte at det søkte brystet hennes


Et eksempel fra Laila:
Laila bestemte seg for at hun ville fortelle ham hva Tariq hadde gjort med Khadim mens de spiste, før de begynte med brøkene.    

Virkemidler

Her er noen virkemidler som jeg fant i boka:

Retrospeksjon:

Det er mye retrospeksjon i boka. For eksempel: "Gud forby at det skulle skje! Likte Babi å si sarkastisk. Så pleide han å sukke og si: Laila, kjære deg, den eneste fienden en afghaner ikke kan bekjempe, det er deg selv." 

Kontrast:

Kontrast er mellom mann og kvinne, Laila og Mariam. En mann var veldig mye mer verdt enn ei kvinne. Det var egne kvinnelover slik som: "Du skal ikke kle deg i øynefallende klær. Du skal ikke snakke uten å være snakket til. Du skal ikke ha øyekontakt med menn." osv. Laila sier det hun mener til alle tider, det gjør ikke Mariam. 

Ordvalg:

Khaled Husseini brukte mange Persiske ord i boka, som: "Han var kledd i en gråbrun frakk og hadde en brun palok av ull på hodet".

Gjentagelse:

Det ble hele tiden gjentatt sånne ting faren eller mora til Laila eller Mariam sa, som Nana sa til Mariam: "Men hvor hører jeg til? Hva skal jeg gjøre nå? Jeg er alt du har i denne verden, Mariam og når jeg er borte, vil du ikke ha noen ting. Du vil ikke ha noen ting. Du er ingenting!"

Sammenligning:

"Mammi falt snart i søvn, og igjen satt Laila med blandede følelser: forsikret om at Mammi hadde til hensikt å leve, såret over at det ikke var på grunn av henne. Hun kom aldri til å sette merke i Mammis hjerte slik som brødrene hennes, for Mammis hjerte var som en blek strand der Lailas fotspor alltid kom til å bli skyllet bort av de sorgtunge bølgene som steg og sank, steg og sank."

Metafor:

En veldig tydelig metafor i boka er denne: "Hans tålmodighet med Zalmai var en dyp brønn som aldri tørket ut."

Besjeling:

"Laila sto helt stille og så på Tariq helt til brystet hennes skrek etter luft og øynene brente etter å blunke."

Allusjon:

"Så ble bønneteppene foldet sammen, geværene ladet, og fjellene skjøt på Kabul og Kabul skjøt tilbake på fjellene, mens Laila og resten av byen så på, like hjelpløse som gamle Santiago var da han så haiene ta biter av premiefisken hans."

Santiago var en gammel mann som ikke hadde fiskelykke. En dag bestemte han seg for at han skal få fisk. Hvis han ikke klarer det skal han overlate fiskingen til yngre mannfolk. Ingen har tro på han, bare en liten gutt. I sitt siste og 85. forsøk får han sitt livs fangst, den største fisken han noen gang hadde fått. I timer kjemper han med å få fisken hjem, samtidig som han må hindre at den blir spist av haiene. 

Ironi:

"Jeg elsker deg"

Hvor lenge hadde hun ikke ventet på å høre de fra ham? Hvor mange ganger hadde hun ikke drømt om å høre dem? Nå var de omsider sagt, og ironien var drepende.

Han har akkurat sagt at han skal reise vekk for alltid. 

Dette er noen av virkemidlene jeg fant i boka.  

Handlingsreferat

Boka er delt inn i 3 deler. Jeg har lest den første. Den handler om en jente (Mariam) som kommer fra Kabul. Hun bor med moren sin (Nana) i skogen. Faren (Jalil) er en rik mann som har 3 koner. Ingen av de er Mariam sin mor. Moren var faren sin tjenestepike og hun ble gravid. Jalil ville ikke at noen skulle få vite det, så han flyttet de til skogen. Jalil kommer hver torsdag og besøker Mariam og Nana. Han kommer med gaver og forteller historier fra byen. Mariam elsker å se Jalil kommer frem bak det lange gresset. Hele uken sitter hun å venter. Nana liker ikke Jalil. Hun sier at Jalil ikke egentlig bryr seg. Det tror ikke Mariam på.

På Mariam sin 15årsdag kom Jalil på besøk. Hun sa at hun ønket seg å bo hos han. Nana sa at viss Mariam reiste ville hun ikke kunne leve lenger. Jalil sa også at det ikke var en god ide. Mariam ble veldig lei seg og noen dager etterpå rømte hun hjemmefra. Hun reiste til Jalil. Da hun kom bort ville ikke Jalil slippe henne inn. Etter å ha sittet ute foran Jalils hus den natten sa de at hun MÅTTE dra hjem. Mariam gråt og mistet all tro på faren, som hadde latt henne sitte der hele natten. Sjåføren til Jalil kjørte henne hjem. Han gikk med henne opp til hytta hun bodde i. Da de kom opp sa sjåføren "Gå tilbake! Snu deg!" Han var ikke rask nok. I treet foran hytta så hun Nana hang med et tau rundt halsen.

Mariam måtte bo hos Jalil. Hun følte seg aldri helt hjemme. Det var aldri sånn det skulle bli. En dag kom de tre konene og Jalil inn til Mariam. De sa at de hadde gode nyheter. Hun hadde fått en frier. Mariam visste ikke hva hun skulle si. Alt som kom ut var "NEI". Jalil tok ikke nei som et svar. "Seremonien er i morgen. Rasheed heter han. Han er en rik mann fra Kabul". (Som var langt vekk fra Jalil.) "Han er litt eldre enn deg da." Mariam hadde ingenting hun skulle sagt. Det var allerede bestemt og de reiste til Kabul etter seremonien.

Mariam hadde aldri sett Rasheed før seremonien. Hun likte ikke det hun så. En feit gammel mann med alt for mye parfyme og en sigarlukt som fylte hele rommet. Han pustet tungt etter å ha gått bort til stolen der Mariam satt. De giftet seg og fem minutter etterpå stod det en buss som skulle ta de til Kabul. Mariam var så sint på Jalil at hun ikke ville se på han engang. Hun tenkte på at Nana hadde rett og hvis hun hadde hørt på henne ville hun aldri være her. Hele bussturen gråt hun.

Da de kom hjem til huset deres var ikke Mariam i humør. Det varte i noen dager. Noe hun ikke syns var så dumt var at Jalil likte å sove alene, så hun fikk et eget rom. En dag Rasheed kom hjem fra jobb, skjelte han Mariam ut. Han sa at hun måtte begynne å gjøre ting i huset. Lage mat, rydde og masse annet. Hun gjorde det  hun kunne dagene etter.

Mariam var aldri lykkelig. Rasheed var temperamentsfull og humøret hans skiftet seg hele tiden. Plutselig sluttet det. Det var fordi Mariam var blitt gravid. Rasheed laget babykrybbe og handlet klær. Alle var glade. En dag forandret det seg. De var på tyrkisk bad. Plutselig så Mariam blod under seg. De fortet seg til legen og Mariam var så redd for at noe hadde skjedd. Legen kom med resultatet etterhvert og sa at Mariam hadde hatt spontanabort. Barnet var dødt. Etter det var nesten alt som før. De var mer ulykkelige enn de hadde vært. Noen dager senere spiste de middag. Rasheed stoppet opp og Mariam visste ikke hva som var galt. "Risballene er jo steinharde". Han ble så sur at han gikk ut og hentet småsteiner. "Putt disse i munnen", sa han. Hun ville ikke, men da tok han og presset steinene inn i munnen hennes og tygget for henne. Hun kunne kjenne noe knase i munnen hennes. Rasheed skrek til henne. Han gikk ut og Mariam stod igjen og spyttet blod, steiner og biter av tenner ut.  
        

Litt Info :)

Boka heter altså Tusen Strålende Soler. Boka handler om to jenter. En av dem er Mariam som kommer fra Kabul. Hun er bare 15 år når faren gifter henne bort til en eldre mann. Den andre jenta er Laila. Hun gifter seg også med den samme mannen som Mariam når hun er 15 år. De opplever kvinnediskriminering. Etter en stund får de et vennskap  som blir like sterkt som mor og datter. Taliban tar over styringa for Afghanistan og de for større utfordringer enn de kunnet forestilt seg, men det viser at kjærligheten gir uventet styrke.

Forfatteren Khaled Hosseini er fra Afghanistan. Han er forfatter og lege. Hans første roman heter Drageløperen. Den ble bestselger. Tusen Strålende Soler er hans andre roman ble nr. 2 på bestselger listene til Amazon.com. Han ble født i Kabul, Afghanistan. Moren var lærer og faren jobbet i det afghanske utenriksdepartementet. Litt senere fikk faren jobb i Paris. Men etter den sovjetiske invasjonen fikk de ikke komme tilbake til hjemlandet. De fikk oppholdstillatelse i USA. I 1993 var Khaled utdannet lege.