Oppsummering

Temaet i boken er kvinnesynet i Afghanistan. Budskapet er å få lys på kvinnesynet og bedre det. 

Jeg syns boka var veldig god. Khaled Hussieni er en svært god forfatter som klarer å skildre naturen, kjærligheten, vennskapen og alt kjempevakkert. Den er veldig gripende bok, og du får mange tanker som du sitter igjen med etter å ha lest den. Jeg vil oppfordre alle til å lese denne boka av den ekstremt gode forfatteren, Khaled Hussieni.

Miljøskildring

Handlingen foregår på i Kabul, Afghanistan på 1950-2000 tallet. Det er alltid et kvinnediskriminerende miljø. Siden miljøet går over så lang tid er det mange forskjellige miljø. På begynnelsen, når historien handler om Mariam ser vi et veldig fattig miljø. Der de lever i en liten hytte. Vi ser også kontrastene i hvor forskjellig moren og Mariam bor, og hvor faren bor.

Når handlingen er om Laila blir det krig og man ser mye elendighet. Det blir bare verre og verre miljø etter at Mariam og Laila bor sammen. Rasheed er voldelig og det blir ekstremt kvinnediskriminerende.

Det ser lysere ut når Tariq kommer og de flytter til Pakistan. Og når de flytter til Kabul igjen blir det et miljø som vokser. Det er ganske dårlig etter krigen, men det skal bli bedre.  

Komposisjon

Det er vanlig kronologisk tekst, men den har en del retrospeksjon. ”Og alle tårene hun ikke hadde klart å gråte i brødrenes begravelse, kom strømmende. Boken begynner in medias res. ”Mariam var fem år gammel første gang hun hørte ordet harami”.

Det finnes flere spenningstopper. Det blir forbundet med vendepunktene. 1. når moren til Mariam døde. Både spenningspunkt og vendepunkt, fordi hun måtte gifte seg og flytte. 2. når Laila ble bombet. Det var også spenningspunkt og vendepunkt, fordi foreldrene døde og hun måtte gifte seg. 3. når Mariam dreper Rasheed. Det er også et spenningspunkt og vendepunkt. Laila og Mariam blir skilt for alltid og Mariam dør og Laila gifter seg med Tariq.

Det er parallellhandling. Laila er naboen til Mariam. Når huset til Laila blir bombet og foreldrene dør, flytter Laila inn hos Mariam og handlingen kommer sammen.

Boka er scenisk skrevet. ”Mammi helte risen fra posen opp i en stor, svart vanngryte”. De forteller hva som skjer. Men det er også en del skildring. Vi får vite hva Mariam og Laila tenker. ””Jeg kan se at du har lyst”, sa Laila, irritert over denne indirekte, ertende beskyldningen”.  

Personskildring

Mariam:

Mariam er indirekte skrevet. De sier aldri hvordan hun ser ut. ”Men hun sa ingenting, og hvis de vinket, vinket hun ikke tilbake”. Mariam er en ganske stille person. Det virker som om hun har gitt opp. Men på slutten når hun dreper Rasheed, får hun kontroll igjen på livet og blir en sterk person. Hun er en dynamisk person. Siden hun var svak i begynnelsen og sterk på slutten. Hun har mange forskjellige egenskaper. Hun er snill, slem, moderlig, god og sjalu. Så hun er en sammensatt person.

Laila:

Laila er direkte skrevet. Hun blir framstilt som en vakker og bestemt jente. ”Mammi fortalte alltid Laila at hun hadde hårfargen fra oldemoren, Mammis bestemor – og også de turkisgrønne øynene, de tykke øyenvippene, smilehullene i kinnene, de høye kinnbenene og den trutete underleppen, som også Mammi hadde”. Laila er en jente med mange meninger. Hun sier det hun mener og syns ikke at kvinner skal si og mene mindre enn en mann. Hun er veldig sterk i begynnelsen, men når hun gifter seg med Rasheed mister hun litt av seg selv. Hun kan ikke si og mene det hun vil lengre. Når Tariq kommer tilbake blir hun sterk igjen og kan si og mene det hun vil. Hun er også en dynamisk person. Fordi hun var så sterk og så ble hun svakere, men så ble hun sterk igjen. Hun har mange egenskaper som barnslig, moderlig, god, slem og snill. Derfor er hun en sammensatt person.  

Handlingsreferat Del 2

Laila er nabojenta til Mariam og Rasheed. De har et veldig likestilt hjem. Mora har ikke burka på, men sminke. Faren er en lite handy lærer. Foreldrene er veldig opptatt av at Laila skal få seg utdanning. Tariq er Laila sin bestevenn. De har vært venner hele livet. Når Laila ble 15 år begynte rykter om at Laila og Tariq var sammen og skulle gifte seg. De flørter litt, men de er bare gode venner.

Det blir krig mellom Hazarene og Muhjahedin. Bombene falt over hele Kabul. Tidene ble dårligere for de som bodde i Kabul. Laila og Tariq var mer sammen nå enn de noen gang hadde vært. Tariq sa at han likte henne. Selv om hun ikke likte å innrømme det, likte hun han også. De snek seg ofte vekk og kysset og koset. Mens bombene regnet over hodene deres, snek Laila og Tariq seg vekk. Hele livet hadde de blitt fortalt at det de gjorde nå var skamlig og fælt og en synd å gjøre utenfor ekteskap. De tenkte ikke på det. Laila så på Tariq etter de hadde gjort det. Hun var så lykkelig. Hun elsket han.

Noen dager etter sa Tariq noe som gjorde Laila til å smile og gråte. Han sa at han elsket henne. Han sa også at han skulle flytte. Foreldrene hans orket ikke mer av denne bombingen. Laila visste ikke hva hun skulle si eller gjør. Hun var helt tom.

To uker etter Tariq hadde reist, fikk Laila og faren overbevist moren om at de måtte reise. Moren ville ikke reise, men det var så ille at de måtte. Laila kunne reise til Tariq. Hun var overlykkelig. De hadde båret ting ut av huset da Laila hørte en susing som var så høy at hun ikke hørte noe annet.

Hun våknet med en dundrende banking i hodet. Hun hadde kjempevondt i hele kroppen. Laila så Mariam og Rasheed sitte over henne. Hun hørte svakt Rasheed si at det hadde kommet en bombe og foreldrene ikke hadde overlevd. Laila sovnet igjen.

Det var gått tre uker. Laila var deprimert og lei seg. Hun hadde ikke hatt mensen på kjempelenge og begynte å tro at hun kunne være gravid. Det ringte plutselig på. Det var en mann som virket lei seg. Han spurte om Laila. Mannen sa at Tariq var drept av en bilbombe. Nå var alt på bunn. Hun hadde ikke noe igjen i livet som var bra. Hun hadde mistet foreldrene, huset, mange venner og nå Tariq.

Noen dager etter sa Rasheed at hun enten måtte gifte seg med han eller reise. Hun giftet seg med han. Mariam ble ikke så glad for denne nyheten. Hun ville ikke dele mannen sin, selv om det ikke var noe bra ekteskap.

Laila var gravid, men ikke med Rasheed. Så Laila tenkte at Rasheed kunne være faren. Han merket ikke noe. Han var bare kjempeglad for å få barn. Siden Mariam ikke kunne gi det til han. Mariam ble kjempesint på Laila. Hun følte seg som en tjenestepike for Laila. Det gikk kjempelenge før Mariam og Laila ble venner. Det var ikke før barnet (Aziza) var født. Rasheed ville ha en gutt og da han fikk vite at det ble en jente behandlet han Laila like fælt som Mariam. Han var alltid sint og aggressiv. Laila og Mariam hadde blåmerker og allslags merker fra da Rasheed ble sint. Nå var det Laila og Mariam mot Rasheed. Ikke Laila og Rasheed mot Mariam.

Laila fikk et barn til. En liten gutt som het Zalmai. Han var ynglingen til Rasheed. Rasheed la nesten ikke merke til Aziza. Zalmai fikk alltid fine gaver, mens Aziza ikke fikk noe.

Mariam og Laila planla å rømme. De tok penger fra Rasheed hele tiden og han merket ingenting. En septemberdag reiste de. De kom til bussholdeplassen. Laila spurte en mann om han kunne si at han var fetteren hennes. De gav han pengene og de hadde en avtale. Da de skulle reise pekte mannen som skulle være fetteren hennes på Laila. Da de kom bort ble de tatt av politiet. Der var de tatt. De ble kjørt hjem til Rasheed og han var ikke glad. Han låste de inn på rommet sitt. Der var de i tre uker uten mat eller drikke. Da de kom ut igjen sa Rasheed sa at hvis de prøvde på det igjen skulle han drepe dem.

Rasheed var i et verre humør enn han noen gang hadde vært før. Han slo og kjeftet hele tiden. Han mistet jobben sin og de ble veldig fattige. Han sa de skulle sende Aziza på barnehjem for barn som hadde mistet faren sin og mødre som ikke kunne forsørge for dem. Laila hatet det, men hun hadde ikke så mye å si. Aziza reiste til barnehjemmet. En av de mange dagene Laila reiste og besøkte hun så hun noen hun aldri trodde hun kom til å se. Hun ville ikke blunke for da trodde hun han kom til å forsvinne. Det var Tariq.

Tariq kom på besøk dagen etter. Laila kunne ikke tro det var han. Hun fortalte det mannen hadde sagt. Han sa at han aldri hadde gjort det. Laila kunne ikke tro at Rasheed hadde betalt den mannen til å komme og lyve. Men hun var kjempeglad for å se han. Hun var litt flau over at hun hadde fått slått ut fortanna si og at hun så så sliten ut. Men Tariq fortsatte å komme på ettermiddagen når Rasheed var på jobb.

De hadde fått inn greit med penger og Aziza kunne komme hjem. Laila og Mariam var overglade og kunne ikke vente med å fortelle henne det. Da hun hadde vært der noen dager kom Tariq på middag. Laila sa til Tariq at har var faren til Aziza og han visste ikke helt hva han skulle si. Zalmai ville ha litt oppmerksomhet da Rasheed kom hjem på kvelden etterpå. Han fortalte at Tariq hadde vært her. Rasheed ble rasende. Han sendte Zalmai og Aziza opp på rommet og låste dem inne. Da han kom ned igjen hadde han et drepende blikk. Han fløy på Laila og tok kvelertak på henne. Mariam sparket til han og skrek at han måtte slutte. Han kom mot Mariam og slo henne ned. Etter det fortsatte han på Laila. Da Mariam fikk våknet så hun Rasheed oppå Laila med blodsprengte øyne. Hun skrek til han at han skulle slippe, men hun så at han kom til å drepe henne. Mariam løp ut i uthuset og hentet en spade. Da han kom inn var Laila helt blå i ansiktet. Mariam plasserte seg bak Rasheed og smelte til. Hun følte for først gang at hun hadde kontroll over livet sitt. Rasheed datt ned i gulvet. Mariam visste hva som kom til å skje hvis han våknet så hun tok spaden med den skarpe kanten ned og slo til. Hun så spaden stå i hodet hans. Laila våknet så vidt og så Rasheed. Etter et minutt hadde de fått han til bort til uthuset.

Laila ville at de skulle reise med Tariq til stedet hans. Mariam visste at det ikke ville gå. Hun sa at hun skulle melde seg inn og at Laila skulle reise med Tariq. Laila visste også at det ikke ville gå, men hun ville ikke at Mariam skulle i fengsel. Hun visste at Mariam kom til å bli drept hvis hun melde seg. Men Mariam var fast bestemt på at hun skulle melde seg. Laila ble knekt.

Mariam kom inn i fengsel og fikk mye respekt fra de andre kvinnene. De hadde gjort småting som å gå alene og slike ting. Hun satt i fengsel i 14 dager. Den siste dagen ble hun ført til et stadion. Hun var redd og samtidig angret hun ikke. Tusenvis av øyne så ned på henne nå. Vakten sa ”Knel her og se ned”. Og for siste gang gjorde Mariam som hun ble bedt om.

Laila og Tariq reiste med barna til Pakistan. Hun så likheten på Tariq og Aziza. Aziza ble fortalt at Tariq var faren hennes. Hun ble glad. Laila var så lykkelig. Hun hadde aldri hatt det så godt. De hadde arbeid på et hotell og de hadde en fin leilighet. Zalmai hadde litt problemer, men det gikk sikkert vekk. Men av og til tenkte hun på Mariam og det var så vondt. Hele tiden.

11.09.2001 hørte de plutselig skrik komme nedenfra. De sprang ned og så på TV at to bygninger er truffet av fly og Taliban, Pakistan og Osama Bin Laden ble nevnt. Noen dager etterpå hørte de at George W. Bush erklærte krig mot Pakistan. ”Da det endelig ble et krigsfritt land skulle det komme en ny krig”, tenkte Laila.   

  

Laila ville hjem til Kabul. Krigen var over og hun ville være med å bygge Kabul opp igjen. For mora, faren og Mariam. Faren hadde sagt at Laila skulle bli noe stort. Og hun ville ikke være vaskehjelp i et annet land. Tariq var enig. Men før de reiste hjem reiste de til hjembyen til Mariam. Laila ville snakke med presten til Mariam, som hadde vært som en far for henne. Da hun kom dit fortalte sønnen at presten var død, men han hadde et brev til Laila. Det var egentlig ment for Mariam fra Jalil. Der stod det at han var lei seg for at han var en dårlig far og han håpet at hun kunne tilgi han. Det var en sjekk i konvolutten. Den var på 100 000,-. Det var vel ment at Laila skulle ha de pengene.

Tilbake i Kabul brukte de pengene på barnehjemmet Aziza hadde bodd i. De pusset det opp og ble en viktig del av samfunnet. De plukket ut babynavn. Alle i familien ville ha forskjellige navn. Men de valgte bare guttenavn. For hvis det ble en jente, visste Laila hva hun skulle hete.    

Litt mer om virkemidlene!

Nå skal jeg skrive litt om virkningen til de forskjellige virkemidlene.

Retrospeksjon:
Det gjør at du husker det som var sagt mye bedre.

Kontrast:
Det forsterker hverandre og skaper spenning.

Ordvalg:
Det gjør at boka blir mer fra Afghanistan.

Gjentagelse:
Du husker det bedre.

Sammenligning:
Forklarer og det blir lettere å forstå.

Metafor:
Det gir samme virkning som Sammenligning.

Besjeling:
Det kan vekker empati. Men her vekker og styrer det mer følelser.

Allusjon:
Det vekker følelser og assosiasjoner for leseren.

Ironi:
Det gir litt humor.

Synsvinkelen i boka!

Synsvinkelen er i tredjeperson, autoral. Den er skrivet fra et kvinnes ståsted, altså Mariam og Laila. Den første delen er sett fra Mariams synsvinkel og du vet hva hun tenker. Del to er fra Lailas ståsted og du vet hva hun tenker. Del tre bytter synspunktet fra Mariam og Laila fra kapittel til kapittel. Selv om det er fra Mariams og Lailas synspunkt, er synsvinkelen ikke jeg-person.

Et eksempel fra Mariam:
Sorgen fortsatte å overraske Mariam. Alt som skulle til for å slippe den løs, var å tenke på den uferdige barnesengen i redskapsskuret, eller skinnfrakken i skapet til Rasheed. Da ble barnet levende. Hun kunne høre det, kunne høre de sultne grytene, gurglingen og pludringen. Hun følte at det søkte brystet hennes


Et eksempel fra Laila:
Laila bestemte seg for at hun ville fortelle ham hva Tariq hadde gjort med Khadim mens de spiste, før de begynte med brøkene.